Werckmeister Harmonies

Bela Tarr er et rimelig ukjent navn for de fleste. Han er ungarer og filmene hans kjennetegnes av et avsindig langsomt tempo. Tarr sverger også til svart-hvitt foto. Allikevel har han laget min favorittfilm fra 2000-tallet, kanskje gjennom alle tider, Werckmeister Harmonies.

I en liten landsby et eller annet sted i øst-Europa, la oss si Ungarn, sprer uroen seg blant befolkningen. Det er mye snakk om at en prins er på vei, i forbindelse med en død hval som utstilles. Etterhvert som prinsen nærmer seg, blir befolkningen mer aggressiv. Janos fungerer som våre øyne og ører i denne verdenen. Han er den nysgjerrige og kunnskapstørste, blant mennesker som næres av sine fordommer og frykt.

I landsbyen konspirer en sterk kvinne, Janos sin tante, og danner en motpol til prinsen som er i anmarsj. Mange har valgt å tolke prinsen som Hitler/nazismen mens Janos sin tante representerer kommunismen. Selv har Bela Tarr avvist en slik tolkning. For meg blir Werckmeister Harmonies mye mer universell i sin form og budskap, og jeg vil heller dra paralleller til Conrads «Mørkets hjerte». Der hvor Marlowe drar oppover elven mot Kurtz sitt rike, mørkets hjerte, er det i filmen mørket på vei mot landsbyen i form av prinsen. Slik sett er Werckmeister Harmonies den ultimate filmatiseringen av Conrads mesterverk.

Med sine to og en halv timer og kun 39 klipp, er dette en meget langsom og dvelende film. Den krever litt akklimatisering, men deretter er filmen en nytelse. Den har massive emosjonelle øyeblikk og intellektuelle utfordringer. Samtidig har den dette udefinerbare som man aner i selskap med stor kunst. Et tips til slutt: For all del, se den i ett strekk!

Filmen i biblioteket

Anbefalt av Frode 

Skjult

Mye har vært sagt om «Det hvite båndet», Michael Hanekes film om et kuende oppvekstmiljø i en landsby nord i Tyskland rett før 1. verdenskrig og hvilken rolle det kan ha hatt for utbruddet av den påfølgende krigen. For meg er det allikevel «Skjult» som er Hanekes mesterverk. Det er en film som kan betraktes på minst fire forskjellige nivåer, med hvert sitt tema. Slik sett kan filmen tilfredsstille, hvertfall et stykke på vei, seeren som ønsker å se en intens thriller samtidig som det er mye å fordype seg i for den mer kresne seer.

Filmen starter med å vise en fasade i i et boligstrøk i Paris, uten at det ser ut som om mye foregår. Plutselig spoles bildet fremover og vi forstår at vi har sett på et opptak. Fasaden tilhører familien som nå sitter og ser på videokassetten som ble funnet utenfor døren deres. De forstår ikke hva hensikten med kassetten er, for opptaket inneholder ingen beskjeder. Kun minutter med filming av huset deres. Det er et meget vellykket ektepar vi følger i filmen. Godt utdannet, med gode jobber og venner i samme samfunnslag.

Senere skal det komme flere kassetter og urovekkende post. Det er tydelig at avsender og mottaker kjenner hverandre og familiefaren har et behov for å holde deler av sin historie skjult. Allerede nå har det dukket opp to lag i historien. Først spenningen og drivet som ligger i det i å få vite hvem som sender kassettene og hvorfor, deretter det psykologiske portrettet av en respektabel talkshow-vert med noe å skjule. Når ting skjules er det jo ofte knyttet til skam.

Det er ytterst fascinerende å se hvordan hendelser i fortiden kan komme tilbake og bli en trussel i nåtiden, når et menneske er totalt uforberedt. «Skjult» er uhyre realistisk i sin skildring av kassettenes påvirkningskraft på forholdet mellom mann og kone, og hvor lett det er å fortsette å skjule fortiden sin.

Etter hvert som filmen skrider frem, ser vi at Haneke tilfører enda et lag til filmen. Da vil vi forstå at filmens andre nivå kan fungere som en metafor for nok et tema, på et mer politisk nivå. Det finnes et lite nivå til, men det overlater jeg til seerne å finne ut. Det er genialt i sin enkelhet, samtidig som det gjør filmen enda mer kompleks.

Michael Haneke ble inspirert til å lage filmen etter å ha fått høre historien om massakren på flere hundre algerere som ble drept av fransk politi og dumpet i Seinen på 60-tallet. Dette er en hendelse som har vært dysset ned i franske aviser helt til ganske nylig. Som en av vår tids ypperste regissører har Haneke funnet en lysende måte å problematisere og belyse tematikken, og i samme stund laget 2000-tallets nest beste film.

Filmen i biblioteket

Anbefalt av Frode

Once

Filmen Once handler om et ungt par som møtes en regntung dag i Dublin. Den unge mannen (vi får ikke vite navnet på hovedpersonene i filmen) livnærer seg som støvsuger-reperatør og prøver å slå igjennom som singer/songwriter på kveldene. Den unge kvinnen er fra Tsjekkia som jobber og tar av seg moren og datteren sin. Ellers elsker hun å spille piano, men tiden strekker ikke til. Etter de møtes går de sammen om å lage en demo til mannen som de kan ta med til London for å få en platekontrakt.

Vi følger historiene deres gjenmnom musikken som er gjennomtrengende gjennom hele filmen. En nydelig liten film som anbefales i høstmørket.

Trailer

Filmen i biblioteket
Filmusikken i biblioteket

Anbefalt av Mildrid

Teatralsk tonefølge

Bollywoods beste komponist, legenden R.D. Burman, lagde utrolig musikk for Mumbais filmindustri i mangeogtredve år. Han behersket de fleste stilarter, og skapte tonefølge til alt fra de vareste kjærlighetserklæringer til de heftigste actionscener. Allsidigheten og mesterskapet er godt dokumentert på R.D. Burman : a Bollywood Legend, en dobbelt-CD med musikk fra hele karrieren, som du kan låne hos Musikkavdelinga nå!

Her er et eksempel på mannens kvaliteter som komponist: "Piya Tu Ab To Aaja" (Come To Me Now, My Love), fra filmenCaravan (1971).




R.D. Burman i i biblioteket
Indisk musikk i biblioteket
Bollywoodfilm i biblioteket

Anbefalt av Stian

Vann

Det er ikkje så ofte eg ser indisk film, men filmen "Vann" har eg sett to gonger. Filmen skildrar livet i eit kollektiv, ein ashram, der dei som vart enker vart plassert. Hovudpersonen er Chuyia. Ho er åtte år når ho blir enke og må forlate familien for å leve i ashramen resten av livet. Her blir ho etterkvart kjent med alle enkene i forskjellig alder, og må innordne seg livet med tigging for å skaffe innkomst til å overleve. Den vakraste av enkene, Kalyani, blir tvinga til å prostituere seg for å skaffe ashramen inntekt.

Handlinga foregår på 30-talet, i perioden før Gandhi kom til makta. Det som kjem fram om barnebruder og forholda for enkene er rystande. For vesle Chuyia øynar vi likvel håp mot slutten av filmen.

Trass i innhaldet er filmen også poetisk og vakker. Vatnet er eit gjennomgangsmotiv, enten det er den rolege elva, som fyller mange funksjonar, eller regnet som får Chuyia og Kalyani til frydefullt å gløyme seg bort for ei stund .

Filmen har mottatt fleire prisar, og vart i 2007 nominert til Oscar for beste utanlandske film.

Filmen i biblioteket.

Anbefalt av Liv V.

Skiltmaleren

I forbindelse med India 2011 anbefaler vi heretter bøker med indiske forfattere. Først ut er Skiltmaleren av R.K. Narayan.


Det er over 30 år siden jeg leste denne lille og lettleste romanen fra India, men jeg husker jeg likte den godt!

Hovedpersonen (Raman, skiltmaler og ungkar) bor i den fiktive landsbyen Malgudi. Han er prega av tradisjonell tenking. Så kommer det ei ung kvinne inn i livet hans. Hun heter Daisy, og er en reformorientert helse- og sosialarbeider. Bl.a. ivrer hun for prevensjonsbruk og barnebegrensning. Dette ryster Raman langt inn i grunnvollene, men motvillig og gradvis blir han mer og mer tiltrukket av Daisy. Det er en lett om munter-ironisk tone i boka, som altså inneholder ei slags mannjevning mellom gammelt og nytt. Det blir ei fin kjærlighetshitorie etter hvert, men når boka slutter er vi ikke helt sikre på hvordan det kommer til å gå med Daisy og Raman. Det er veldig mye som skal ryddes av veien.

Dette er ikke blant de mest kjente verkene til forfatteren, men det er den eneste boka som er oversatt til norsk. Han er representert i noen norske antologier, som India forteller og Indiske noveller. R.K. Narayan (som ble 95 år!) var imidlertid anglo-inder, og derfor er forfatterskapet hans lett tilgjengelig på engelsk. Landsbyen Malgudi er forfatteren sitt litterære univers, og dagliglivet der går igjen i mange av bøkene.

Boka i biblioteket

Anbefalt av Einar

Sommerfugler, maritim poesi og en juvel.

JOSEPH CONRAD - LORD JIM

- tung tids tale i klassisk format -

" -That was the way. To follow the dream, and again to follow the dream—and so—ewig—usque ad finem. . . ." The whisper of his conviction seemed to open before me a vast and uncertain expanse, as of a crepuscular horizon on a plain at dawn—or was it, perchance, at the coming of the night?"…

En bok om det å opptre heltemodig når situasjonen krever det, om ungdommelig idealisme som konfronteres av kynisk grusomhet. En bok om det å leve med skyldfølelse etter en ulykke, og om møtet mellom ulike kulturer
- Lord Jim fra 1900 ble plutselig så fryktelig aktuell.

Den gamle mesteren Joseph Conrad er nok mest kjent for den modernistiske og mørke kortromanen Heart of Darkness, men den kan nok bli litt vel dyster i disse dager - i sær møtet med den demoniske rasisten Kurtz - glimrende gestaltert av Marlon Brando i Apokalypse nå! som Ralph Fiennes tolkning av Voldemort i særlig den siste Harry Potter-filmen minner mye om; men det er en annen historie.

Derimot er den episke og romantiske romanen Lord Jim velbalansert med mange lyspunkter - som den fantastiske; impresjonistiske scenen med den tyske eventyreren Stein som endte opp som handelsbaron i dagens Indonesia. Han viser fortelleren Marlow (Conrads alter ego) sommerfuglsamlingen sin, mens diskusjonen går om Steins eventyrlige ungdom, mennesket og naturen - om det å leve ut fra ungdommens gode idealer: partier som denne, om enn ofte sørgmodige, motvirker den normalt nokså dystre Conrads mørkere ansatser.

Hva gjenstår det så å si om boka uten å måtte røpe avgjørende ting om handlingsforløpet? Hovedpersonen Jim er en ung mann som drømmer om å bli en helt, han er "one of us" og nettopp derfor blir det så vanskelig å godta det store feilgrepet han gjør innledningsvis i historien, men han vokser i leserens øyne når han slår seg opp som idealistisk hersker over en isolert liten indonesisk stat. Og ja, det kommer en dame inn i bildet også, for den som måtte lure.
Dette er ikke noen lettlest bok, den krever sin leser, særlig om du våger deg på den engelske originalen, men gjør du det vil du belønnes med noen av de mest velformulerte, poetiske setningene i hele den engelskspråklige prosalitteraturen, men ikke for det, både den nye norske oversettelsen til Bjørg Hawthorn og den eldre til Sigurd Hoel gir nok et godt gjenskinn av polakken Conrads fantastiske språkføring på sitt tredje språk engelsk.

Boka i biblioteket

Anbefalt av Peter