tirsdag 3. januar 2012

De 400 slagene

Antoine Doinel vokser opp i Paris i ganske stusselige kår. Han blir mye overlatt til seg selv da foreldrene virker både uinteresserte og kalde. Spesielt moren viser lite kjærlighet overfor Antoine. Nå skal det sies at gutten ikke er av de letteste å oppdra og finner på mye ugagn. Her ligger også grunnen til tittelen, som fra fransk egentlig bør oversettes med «å lage leven».

De 400 slagene er en oppveksthistorie og en av de store klassikerne i sitt slag. Alle voksne autoritetspersoner i Antoine Doinels liv svikter ham i varierende grad, det være seg foreldre, lærere, politi eller de ansatte på ungdomanstalten. Som et komitragisk poeng lar regissør Truffaut Antoine til og med bli sviktet av en tyv i forbindelse med heleri.

Filmen er basert på Francois Truffauts egen barndom, så mange av episodene er forankret i virkeligheten. Forholdet til moren ble meget anstrengt etter filmen, da hun kommer veldig dårlig ut i filmen. Den eneste gangen vi ser henne vise affeksjon mot Antoine er da hun må sikre seg at han ikke sladrer til faren om at hun har en elsker.

Samtidig som filmen har en sterk historie formidlet av en sann mester, blir vi vist Paris på en måte som er uovertruffen. Gater og landemerker blir fotografert i den halvdokumentariske stilen som skulle komme til å kjennetegne den franske nybølgen. Vakkert. De 400 slagene og Jean-Luc Godards «Til siste åndedrag» er kjent for å ha sparket i gang fransk nybølge, selv om de begge strengt tatt må se seg slått av «Le Beau Serge» av Claude Chabrol fra 1958.

Filmen i biblioteket

Anbefalt av Frode

Ingen kommentarer: