mandag 14. desember 2009

O jul, du herlige!

Jula nærmer seg, og mange gleder seg. Men flere har ei dobbel holdning til julefeiring og julehøytid. Mange forfattere har gitt uttrykk for sin forbeholdenhet!

De fleste ser vel fram til jula med glede og forventning: Arbeidsfri, samvær, god mat, fred og ro, gaver.. Dette er viktige stikkord i denne sammenhengen. Juleevangeliet betyr også mye for mange, og kirkegangen er større i jula enn ellers i året. Det er dette som kalles tradisjon! For andre betyr ikke det religiøse så mye, men dette er tida på året da sola snur, og det er en fin ting å markere. Men det er også ei kjennsgjerning at ganske mange skyr julehøytida, eller kvier seg for den. Ikke før har året bikka oktober, så minnes vi på at den såkalte julestria står for døra. Og postkassa går stadig full av reklame for kommersielle fristelser som skal kunne berike høytida. Kanskje ikke så rart at mange velger å flykte fra det hele, ta ferie og reise bort. Ikke bare bort fra mørket og kulda, men også vekk fra det som mange opplever som ei travel og litt for masete tid. -Og så er det mange som ikke kan ta del i vår tradisjonelle, overdådige feiring- av økonomiske, sosiale eller andre grunner.

O jul, du herlige! Rolv Wesenlund fant opp denne parodien av en julesalmetittel. Den fanger opp hva juleritualene lett kan oppfattes som: I overkant høytidelig patos. Mange forfattere har gitt uttrykk for alternative måter å skildre jula på- forsøk på å få feiringa litt ned på bakken, kanskje? Her følger noen smakebiter!


Arild Nyquist (1937-2004) ga ut diktsamlinga Nå er det jul igjen! Og andre dikt på Pax i 1972. (Ny utgave: Nå er det jul igjen- tyve år etter (Eide, 1992). Dette utløste et lurveleven nesten uten like i norsk litteraturdebatt! ”Søppelfeiden” ble den kalt, og hoveddiskusjonen gikk på om slike tekster var verdig til å bli innkjøpt for statlige midler (det offentliges støtteordninger for skjønnlitteratur). Mange uttrykte stor forargelse, og dikteren fikk bakoversveis. Men i ettertid har vel titteldiktet seilt opp som en av de store publikumsfavorittene i den norske etterkrigslyrikken! Vi aner forfatterens overbærenhet med hele julegreia, og de fleste har små problemer med å se at han tar saken på kornet:

Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen!
(…)
Og bestefar kommer!
Og bestefar kommer!
Og bestefar kommer!
Og han er nisse!
(…)
Og jeg pakker opp skrujernet!
Og jeg pakker opp skrujernet!
Og jeg pakker opp skrujernet!
Og jeg pakker opp skrujernet!

Takk, onkel Petter!
Takk, tante Laura!
Den der var grei den!
Den der var grei den!
(…)


En som har avidyllisert julefeiringa til gangs, er Ingvar Moe (1936-1993). Mye tyder på at han sjøl hadde blandete opplevelser fra sin egen oppvekst, og dette kommer til uttrykk på en burlesk, nærmest grotesk måte i noen av tekstene hans. Tre slike fortellinger finnes i novellesamlinga Nakne, utan klede (Samlaget 1982). Historia om vesle Konrad kan egne seg som høytlesing i lystig lag, for de som vil ha ei alternativ julehistorie. Men den passer ikke for sarte sjeler. Konrad har store forventninger til julekvelden, men det ender med forferdelse!

I passasjen Full klaff for julens budskap harselerer Moe med forflatninga av julebudskapet, her i et kjøpesentermiljø:

”Josef og Maria viste seg å være et stilig par, hun i chic mammakjole og Tramp-boots i herlig mykt skinn, han i skjorte til 187,50 med matchende slips, ”Head” dunjakke og Shetlandsskjerf, alt gaver fra byens forretninger (…) Omkring krybben hadde byens slakterforretninger arrangert pikante stabler med okse-, fåre- og svine-kjøtt. Ja, man kunne til og med få asenkoteletter på tilbud om man var riktig tidlig ute.”


I diktet Juletreet (Fra samlinga Heile tida heile tida (Samlaget 1994) har Einar Økland (f. 1940) et lite nålestikk til tradisjonen med juletre:

Det var ennå liv i treet då det blei selt
på torget, fleire dagar etter det var skilt frå
rota som stod att åleine i jorda.

Historia til treet blir ei lidelseshistorie, som i de siste linjene gir assosiasjoner til Kristus:

Mens treet døydde, festa med alle lemer til pynten.
Den gamle og tradisjonsrike pynten.
I eit menneskeliv kunne den drepe
Like mange tre
Som der var år.


Mange har utnytta kontrasten mellom julas fredsbudskap på den ene sida, og realpolitikkens virkelighet på den andre.

Gunvor Hofmo (1921-1995) har i diktet Jul 1943 (trykt i Etterlatte dikt (Gyldendal 1998) lagt inn en slik tankevekker:

Stjerner og glitter og lenker- se!
De grønne grenene tunge av sne
og alle slags rare kuler.
Det er noe for Tulla det!
Hun tumler omkring og kan ikke se
seg mett på det rare treet.

Stjerner og lenker- ja jeg ser!
Jeg ser hvor det mørkner ute.
Jeg ser at den våte sneen sner
og smelter over min rute.
Jeg hører de tunge bombers drønn
juble sin sang for en menneskesønn!


Rudolf Nilsen (1901-1929) visste også å blande litt beiskhet inn i idyllen rundt julefeiringa, ved å velge de arbeidsløses ståsted (Arbeidsløs jul, fra På stengrunn, 1925):

Vi som er dømt til livet
i gråbeingårdenes by
feirer i dag en solfest
for ham, som er født på ny.

Vi har fått tyve kroner
å feire hans komme med!
For dem har vi kjøpt en julegran
og en hel sekk ved.

For dem har vi kjøpt en bayer
og et stykke hestekjøtt.
Det siste skal minne om stallen,
hvor frelseren ble født.
(…)
Godt det er bare en skrøne
at Kristus er kommet på ny.
Så blir det en fattig mindre
å nagle på kors i vår by.

I diktet Mesteren (også fra 1925) gjør Rudolf Nilsen beretninga om Jesus Kristus til de fattiges evangelium. Kirka tåkelegger dette:

I stallen i Betlehem fødtes i kveld
den eneste sønn av Vårherre.
De første som lo til hans skrik og hans sprell
var fattigfolk bare dessverre.
Men Jødelands konge han slipte sin kniv,
for konger er redd for sitt liv.
(…)
I dag vet man best, hvem han virkelig var:
de fattiges herre og mester.
Og for at det ikke skal glemmes, så har
vi kirken med paver og prester.
Så slipper de rike å huske på det.
Så feirer de julen i fred.

Rudolf Nilsen. Hundreårsutgaven: Samlede og upubliserte dikt.


Hans Rotmo (f. 1948) har også gjort sitt for å sette julefeiringa i et kritisk lys. Han peker på at juleskikkene våre er et sammensurium av førkristne og kristne tradisjoner. Mens andre høytider (som påske, jonsok osv.) har avtatt i omfang, har jula bare vokst på seg, med mange tvilsomme sideeffekter. Prosjektet Vårres jul var opprinnelig ei samling alternative juleviser/sanger utgitt på plate. Men et større utvalg tekster er også kommet på trykk (Vårres jul. 24 juleviser. Blåmann 1997). Dette er tekster som i stor grad avkristner jula, og som setter de verdslige, folkelige tradisjonene i sentrum:

(Fra "Fjøsnissen")

…Sea hi æ sett’n og!
Men det tørs æ itj fertæl om eingong
De underferjordiske e så my frekk
Dem fersvinns med ting som fersvinns og bli vekk!

(Fra "Løsvarslet")
Kvar jul så tent vi løs og ba om varsel
Om krig og nød og avling død og barsel
Vi tent eit kvartsett løs og lett det stå
Og tok varsel etter måten det brann på
(…)
Bestefar sett løs det brann så bjart
Så slokna det og veiken sto att svart
Han bestefar han sa: I år ska æ dø
Han bar løset ut og grov det ned i snø

(Fra "Julegitaren")
Gitar’n den vart hengt på plass og hang som Jesus på ein spik
Den vokta oss kvar enda dag imot urett løgn og svik
Det sitt så djupt i hjartet det som kjem frå mor
og far
For meg er jula hellig og Gud er ein gitar

Vårres jul- tekstene har nok hovedpublikummet sitt blant skeptikere og ikketroende. Men selve tittelsangen (”Vi skjønt det når a tante Anna kom…”) blir så vakkert servert at den går rett inn i hvilket som helst julesangutvalg:

(…)
Så kom a Martha Dala og bakt goro
Hu fortalt oss eventyr og spas og moro
Mjølstøvet sto rundt a som ein filt
Vi ungan vi åt deig og ha’ det gildt
Så kom juletreet inn og vi forsto No va det like før det falt te ro
Alt spennanes va slutt nos kull vi vaskas
Og pyntas på og snakkas te og daskas..


Olav H. Hauge (1908-1994)
løfter barnet sin undring opp i en kosmisk og tidløs sfære i diktet Vinternatt (fra samlinga Under bergfallet, 1951):

No kveikjer Vårherre sitt joletre
I den kvite natt.
All den glitrande stasen, barn
vilde du gjerne havt.

Himmelgrani so fin og blå
har greiner av tandrande ljos;
karlsvogner kjem frå langferd der,
og måneskip siglar sin kos.

Du vil gripa og leika, barn.
Og kanskje skal di hand
eingong plukka månar ned
Og sløkkja stjernor i brand.


-
Som på jorda, så og på himmelen!

Einar

Ingen kommentarer: