Britt Karin Larsens siste roman Det vokser et tre i Mostamägg handler om de finske innvandrerne i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland, skogsfinnene. Handlingen i romanen er lagt til 1800-tallet en gang, og skildrer det barske livet i ødemarken. Vi følger flere personer, bl.a. tjenestejenta Lina som har fått barn med husbonden og ikke vet hvor hun skal gjøre av seg og eneboeren Taneli, som skal ha tatt liv.
Det skjer mye dramatisk i boka, men skildringen er likevel lavmælt og språket er vakkert. Noen kapitler starter med at fortelleren ser det hele ovenfra: "Det flyr en fugl over landet, den ser bare skog, og atter skog, selv om det stiger røyk der det finnes hus eller kanskje en kullbrennerkoie" og "Det vokser et tre i Mostamägg, det står for seg selv og ligner ingen andre trær i skogen, med en krone som vider seg ut hvert år, og blader som rasler med en annen lyd enn bjørkas og rognas blader". Med en setning klarer Britt Karin Larsen å slå an en stemning, før selve handlingen går i gang. Forfatteren uttrykker i det hele tatt mye gjennom få ord, dette er en liten roman i antall sider.
En fin leseropplevelse!
Boka i biblioteket
Anbefalt av Liv V.
Det skjer mye dramatisk i boka, men skildringen er likevel lavmælt og språket er vakkert. Noen kapitler starter med at fortelleren ser det hele ovenfra: "Det flyr en fugl over landet, den ser bare skog, og atter skog, selv om det stiger røyk der det finnes hus eller kanskje en kullbrennerkoie" og "Det vokser et tre i Mostamägg, det står for seg selv og ligner ingen andre trær i skogen, med en krone som vider seg ut hvert år, og blader som rasler med en annen lyd enn bjørkas og rognas blader". Med en setning klarer Britt Karin Larsen å slå an en stemning, før selve handlingen går i gang. Forfatteren uttrykker i det hele tatt mye gjennom få ord, dette er en liten roman i antall sider.
En fin leseropplevelse!
Boka i biblioteket
Anbefalt av Liv V.
Innlegg
1 kommentar:
Hun, som enda ikke har noe navn engang, lever livet sitt i sin egen virkelighet. Hun har meldt seg ut, eller er det kanskje sånn at hun aldri har blitt meldt inn? Som andre av finnefolket bor hun i landetmellom to land, og hører ikke hjemme noe annet sted enn ute mellom himmel og jord, blandt trær, skog, elver, vann, steiner og dyr. Først når hun, alene med et spebarn, møter mannen Taneli, får hun navnet sitt, Lina. Han har etter et drap rømt fra folk, men de to slår seg sammen og bygger opp et liv i Mostamägg.
Gjennom hele boka stiller Lina, som forteller, veldig ofte spørsmål til leseren - eller er det kanskje seg selv hun spør? Hun sier: er det ikke sånn, da? Stemmer det ikke at det er slik, da? Det må jo ha seg på denne måten? Jeg ble fanget av spørsmålene hennes og begynte å lete etter mine egne svar. Med ett ble både Lina og teksten veldig nærgående. Hun som skyr folk, greier å holde en samtale i gang med meg som leser. Spørsmålene dreier seg stort sett om Gud eller "den Herre Jomala" som hun kaller ham, og hvordan han som allmektig kan tillate alt det onde som skjer. Eller er det ikke han som er skyld i det? Hvem eller hva er det som bestemmer over livene våre? Er det Herren Jomala, skjebnen, vi mennesker selv eller bare tilfeldighetene som rår? Hva er tro og hva er overtro? (Nå begynner også jeg å spørre!) Hun er i opposisjon til både kirke og prest, og selv om Taneli vil at barna skal døpes og lære å lese slik at de kan bli konfirmert, stritter Lina i mot. Har hun avslørt hykleriet?
Taneli gjør seg til drapsmann igjen og havner på rømmen mens barna deres blir satt bort. Lina er tilbake der hun begynte, uten mann og med et lite spebarn. Men hun er ikke alene. Hun kommer til å greie seg fordi hun har barnet, skogen og alt det hun er fortrolig med der. Varmen og kjærligheten til livet selv og alt som hører naturen til, er så sterk.
Jeg er fortsatt ikke ferdig med spørsmålene hennes, men som Lina selv må leve uten å få svar på alt, må jeg også det.
Elisabeth.
Legg inn en kommentar