Jævla John

Er skjønnlitteraturen en etikkfri sone? Dette spørsmålet er igjen blitt reist i høst, i kjølvannet av bl.a. Karl Ove Knausgård og Margaret Skjelbred sine siste romaner (hhv. Min kamp 1 og Mors bok), der de tyner grensa mellom fiksjon og fakta i omgang med egne foreldres liv og historie.
I de nevnte eksemplene kan en si at forfatterne har hatt orkesterplass til romanfigurenes virkelige liv. Eva Dozzi (f. 1957) tar dette et godt stykke videre, i det hun i Jævla John beveger seg meget tett innpå Beatle John, en mann hun etter alle solemerker aldri har møtt.
Svenske Katja (en elegant, skolert musikkstudent) treffer John Lennon under alt annet enn glansbildeaktige omstendigheter, og de innleder et intenst kjærlighetsforhold. Dette må holdes skjult, både av karrieremessige og private grunner (John er jo gift med Cynthia, et forhold som også lenge holdes hemmelig!). Katja føder Sarah, Johns datter. Mor og datter installeres i en leilighet i Swinging London. Etter hvert blir ikke John grei å ha med å gjøre, og blottlegger alle dårlige egenskaper en kan tenke seg i den gitte situasjonen. Etter voldsom turbulens (der Brian Epstein blir vakkert portrettert som Katjas beste støtte), reiser hun og lille Sarah tilbake til Sverige. Etter dette har ikke Katja kontakt med John.
Som opplyst og nysgjerrig leser kan en godt tenke seg at Dozzi tegner et ganske sannhetsnært portrett av John. Lennon bar med seg tunge traumer fra oppveksten, og dette forplanta seg i et labilt følelsesregister. På slutten av livet gikk da også John kraftig i rette med sine år som slugger og womanizer, og boka innledes med autentiske sitater som underbygger dette. Lennon sitt frynsete ettermæle blir på denne måten moderert til tidsbegrensa demonisk.
Boka (over 400 sider) er resultat av dyktig håndverk, med mange gjennomstuderte detaljer og finesser. Figuren Katja er en fascinerende skikkelse i seg sjøl, med sin brokete bakgrunn (faren er en fallert russisk musiker, og i barndomsheimen opplever Katja å våkne til en bakfull Jussi Björling på familiens sovesofa!).
Selvfølgelig er et slikt skriveprosjekt kontroversielt. Men lest med ei klype salt blir dette en interessant tekst for den rette leseren. Men noe må en irriteres over- som for eksempel at Katja blir gitt ei avgjørende hånd med flere av Beatles’ kjente sanger. Det er hun som foreslår terser her og kvinter der, noe som løfter dem opp fra det ordinære!
Mot slutten av romanen blir Sarah- den forsmådde datter- hovedperson. Hun har i oppveksten forgjeves prøvd å få kontakt med faren. I et slikt ærend, befinner hun seg utafor Dakota- bygningen i New York en viss desemberdag i 1980. Her treffer hun Michael Chapman, som hun avslører historia si for-. De er begge (etter et par flasker vin) enige om at Lennon er en hykler som fortjener en lærepenge. The rest is history.
Denne siste delen (og ikke minst et forsonende brev fra far til datter, skrevet to dager før mordet), blir alt for mye av det gode, og trekker helhetsinntrykket noe ned!

Boka i biblioteket

Andre Beatles-inspirerte romaner.

Anbefalt av Einar