Skjult

Mye har vært sagt om «Det hvite båndet», Michael Hanekes film om et kuende oppvekstmiljø i en landsby nord i Tyskland rett før 1. verdenskrig og hvilken rolle det kan ha hatt for utbruddet av den påfølgende krigen. For meg er det allikevel «Skjult» som er Hanekes mesterverk. Det er en film som kan betraktes på minst fire forskjellige nivåer, med hvert sitt tema. Slik sett kan filmen tilfredsstille, hvertfall et stykke på vei, seeren som ønsker å se en intens thriller samtidig som det er mye å fordype seg i for den mer kresne seer.

Filmen starter med å vise en fasade i i et boligstrøk i Paris, uten at det ser ut som om mye foregår. Plutselig spoles bildet fremover og vi forstår at vi har sett på et opptak. Fasaden tilhører familien som nå sitter og ser på videokassetten som ble funnet utenfor døren deres. De forstår ikke hva hensikten med kassetten er, for opptaket inneholder ingen beskjeder. Kun minutter med filming av huset deres. Det er et meget vellykket ektepar vi følger i filmen. Godt utdannet, med gode jobber og venner i samme samfunnslag.

Senere skal det komme flere kassetter og urovekkende post. Det er tydelig at avsender og mottaker kjenner hverandre og familiefaren har et behov for å holde deler av sin historie skjult. Allerede nå har det dukket opp to lag i historien. Først spenningen og drivet som ligger i det i å få vite hvem som sender kassettene og hvorfor, deretter det psykologiske portrettet av en respektabel talkshow-vert med noe å skjule. Når ting skjules er det jo ofte knyttet til skam.

Det er ytterst fascinerende å se hvordan hendelser i fortiden kan komme tilbake og bli en trussel i nåtiden, når et menneske er totalt uforberedt. «Skjult» er uhyre realistisk i sin skildring av kassettenes påvirkningskraft på forholdet mellom mann og kone, og hvor lett det er å fortsette å skjule fortiden sin.

Etter hvert som filmen skrider frem, ser vi at Haneke tilfører enda et lag til filmen. Da vil vi forstå at filmens andre nivå kan fungere som en metafor for nok et tema, på et mer politisk nivå. Det finnes et lite nivå til, men det overlater jeg til seerne å finne ut. Det er genialt i sin enkelhet, samtidig som det gjør filmen enda mer kompleks.

Michael Haneke ble inspirert til å lage filmen etter å ha fått høre historien om massakren på flere hundre algerere som ble drept av fransk politi og dumpet i Seinen på 60-tallet. Dette er en hendelse som har vært dysset ned i franske aviser helt til ganske nylig. Som en av vår tids ypperste regissører har Haneke funnet en lysende måte å problematisere og belyse tematikken, og i samme stund laget 2000-tallets nest beste film.

Filmen i biblioteket

Anbefalt av Frode