Denne boka greip eg med meg frå hylla fordi tittelen pirra nysgjerrigheiten. Kva kunne skjule seg bak denne litt merkelege tittelen? At boka i tillegg i følge baksideteksten hadde innslag frå Estland gjorde meg også interessert. Skjønnlitteratur på norsk om baltiske forhold er det ikkje særleg mye av.Det viste seg raskt at Stalins kyr er ein roman som har mye å by på, både i forteljemåte og i innhald. Boka vart faktisk ein av dei store leseopplevingane for meg i fjoråret.
Hovudpersonen i Stalins kyr er Anna, ei ung kvinne som har vakse opp i Finland. Mora, som er estisk, gifta seg med ein finne på 70-talet. I Finland på den tida vart estiske kvinner ofte sett på som horer, og Anna lærer tidleg å skjule og skamme seg over alt som har med den estiske bakgrunnen å gjere. Ferieturane til mora sitt heimland gjer likevel at ho får sterke band til det estiske. Ho blir som mora splitta mellom to ulike verdenar; det ho kallar Stein-Finland og det sovjetstyrte Estland. Estland i sovjetperioden er sterkt prega av varemangel og køer, men i barndommen opplever Anna det som ein stad der det er godt å vere.
I brokkar får vi også innblikk i mora og mormora si historie og på den måten også i estisk historie; nøden under 2. verdenskrig, deportasjonane til Sibir, sovjettida med streng overvaking og mangel på det meste av varer.
Eit sentralt tema i boka er at Anna har bulimi, nesten alt i livet hennar blir relatert til mat.
Meir skal ikkje røpast her - skal du vite meir må du lese boka. Det kjem du neppe til å angre!
Stalins kyr er finsk-estiske Sofi Oksanens debutroman. Forfattaren er no innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for boka Utrenskning. Gjett om eg skal sikre meg den!
Anbefalt av Liv V.
Boka i biblioteket
Innlegg
1 kommentar:
I denne boken ble jeg kjent med Anna, en ung kvinne, og hennes kamp med å finne ut hvem hun egentlig er og hvordan hun kan greie å leve med seg selv.
Hun har en finsk far, en estisk mor og bor i Finland, men slites i spenningen mellom det som er både hennes egen historie og morens fortid. Estiske kvinner har et horestempel på seg, og Anna vokser opp i skyggen av denne fordommen. Hun må finne sin egen identitet som kvinne, men dette er så vanskelig for henne at hun forsøker å "løse" problemet med å utvikle en spiseforstyrrelse. Som forteller skjuler ikke Anna kampen med maten, vekten og kroppen for leseren, og det er egentlig imponerende hvilken selvinnsikt hun har. Jeg synes det bildet Sofi Oksanen lar Anna tegne av seg selv som anorektiker/bulemiker i høyeste grad er troverdig.
Anna har vært heldig og vokst opp i det rike, frie og kapitalistiske Finland, men er fortsatt gjennom familie og venner knyttet til Estland med dets fortid som østblokkland i den kommunistiske Sovjetunionen. Hvor skal hun ha sin lojalitet? Spiseforstyrrelsen blir altså satt inn i både en individuell/familiær men også politisk/historisk sammenheng. Jeg tror at dette kanskje er et nytt perspektiv i litteraturen?
Til slutt: det var sårt og vondt, men samtidig utrolig fasinerende å gjøre Annas bekjentskap.
Legg inn en kommentar