KOLA - grenselandet i øst

Den største begivenheten i mitt tidlige voksne liv var jernteppets fall. Det var for meg en altoppslukende hendelse og jeg kastet meg over alt jeg fant i aviser og tidsskrifter, i radioprogrammer og på TV. Og jeg gjør det til dels fortsatt, nå 20 år senere. Selv om jeg satt midt i lille Norge, var det nærmest i en skremmende gledesrus jeg fulgte med på alt som skjedde i Europa. Så nært. Så fjernt. Så dramatisk. Hva ville dette betyr for framtida? Ville det bli en lykkelig utgang, for folk i øst og vest, som hadde vært adskilt så lenge?

Den nye boka «KOLA – grenselandet i øst» av Steinar Wikan har jeg derfor slukt fra perm til perm. Den er skrevet med personlig innlevelse; hvert eneste avsnitt har vært en nytelse og en åpenbaring, - om Kola. Et naboland. Et grenseland. Et nabofolk. Så nært. Men, lenge så fjernt. Wikan gir oss mange spennende personlige skildringer av turer til Kola. Han forteller om et varmt og nært møte med mennesker, vennskap og stor gjestfrihet, men også like mye om kultur, historie, samfunn, natur og miljø.

Boka blir ekstra spennende og lærerik fordi den ikke bare beretter om jernteppets fall og den store kulturkollisjonen det medførte, men også om urbefolkninger, pomorhandelen, verdenskrigene og ikke minst forfatterens drømmer om et ukjent land på den andre siden av den lukkede grensen, før 1988. En grense Wikan mener representerte den største kulturforskjellen i verden, grensen mellom Norge og Sovjetunionen.

Etter å ha lest boka er det er bare en ting å si: Les den! Det anbefales på det varmeste.

Steinar Wikan er født 1942 i Pasvikdalen i Finnmark. Han har arbeidet i skoleverket, som konservator og bestyrer på Sør-Varanger museum, som miljøvernleder i Sør-Varanger kommune og som forsker ved Bioforsk Svanhovd.

Boka i biblioteket

Anbefalt av Bjørn Tore