Åsa Linderborg, f. 1968, har skrevet en selvbiografi om sin egen oppvekst i Västerås i Sverige på 1970-tallet. Hennes foreldre skilte lag da hun var 3 år, og hun og faren bodde sammen fram til hun var 14 år, da flyttet hun til sin mor. Hennes mor har senere sagt til Åsa at hun måtte bli igjen hos sin far, fordi hun ville gi ham det fineste hun hadde. Leif Andersson var en alenepappa utenom det vanlige, metallarbeider ved ASEA-fabrikken, sliten og trøtt hele tiden, vondt i hele kroppen, OG alkoholisert. Matlaging og hygiene var det så som så med; Åsa fikk spise så mye godteri hun ville uten å tenke på å pusse tennene. Åsa kunne ikke invitere med seg venner hjem, men én ting la metallherder Leif Andersson stor vekt på: stuevinduet i blokkleiligheten skulle se presentabelt ut fra utsiden, naboene skulle tenke at "her bor det ei flink kjerring". Åsa vekslet mellom å være glad i, og skjemmes over sin far, men én ting var hun aldri i tvil om: kjærligheten fra sin far.
Denne boka har blitt sammenlignet med Mustafa Cans bok (omtalt her). Det har også blitt sagt at denne boken føyer seg inn i den nye klassereiselitteraturen, med Ronny Ambjörnsson og Karin Sveen som eksempler. Og visst er den en skildring av et arbeidermiljø i det svenske "folkhemmet", og Åsas vei fra dette til hun i dag har en doktorgrad i historie, og er kultursjef i Aftonbladet. Men for min egen del var det først og fremst den nydelige skildringen av far-datter-forholdet som gjorde inntrykk.
Boka kom på svensk i 2007, og på norsk i 2008. Den har vært en bestselger i begge land, vunnet litterære priser, fått gode anmeldelser, og det er forsatt venteliste på den på biblioteket....
Anbefalt av Bodil
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar