Det går unektelig ganske stille og rolig for seg i Linda Olssons bok La meg synge deg stille sanger, men det blir ikke kjedelig. Dette er en varm og god bok om vennskap på tvers av alder og tidligerer erfaringer, om å tørre å åpne seg for noen og leve ut drømmene sine.Veronica har vokst opp i hele verden, og søker tilflukt i et leid hus i Sverige etter en dramatisk hendelse. Hun blir advart mot naboen, "heksa" Astrid. Hun viser seg å være en ensom gammel dame som aldri har vært utenfor bygda. De to finner tonen, og oppdager at de endelig har noen de kan fortelle sine innerste hemmeligheter til. Og Astrid har virkelig vanskelige hemmeligheter hun holder skjult. Det er mye drama og ondskap, men boka formidler det på en måte som passer resten av historien. Man skal ha et hjerte av stål for ikke å gråte!
Anbefalt av Sigrid
Innlegg
1 kommentar:
Er det mulig å finne en sjelevenn selv om årene har gått og man har blitt gammel og grå? Og ikke minst etter at man for lenge siden kanskje har sluttet å håpe og nesten glemt lengselen etter nært vennskap?
Den eldre Astrid bor på landsbygda i Sverige uten kontakt med andre. Hun er bygdas heks. Men en dag kommer det folk i nabohuset. Det er den mye yngre Veronika. De to kvinnene utvikler sakte men sikkert et nært vennskap fordi de begge trenger hverandre. Jeg ble utrolig imponert over hvor modig Astrid er som etter så mange år helt alene tør å slippe Veronika inn på seg. Og hvem er Veronika egentlig? Hva er det som har formet henne til et medmenneske som Astrid får så stor tillit til slik at hun greier å åpne opp også for det som i hemmelighet gjør vondest?
Noe av det mest fantastiske er de to kvinnenes evne til å respektere hverandres grenser. Uten å invadere den andre kommer de inn i en rytme hvor de har pusterom mellom de varme møtene. Kontakten er så god at den tåler både avstand og nærhet.
På denne måten opplever Astrid før hun dør, mirakelet å bli møtt av kjærlighet og forståelse. Hun finner sin sjelevenn. Det var så nydelig, så sårt og nakent at jeg nesten ble redd for å bla om og lese videre. Men det gjorde jeg jo, og lukket boken med en stille glede.
Elisabeth
Legg inn en kommentar