En hundreårsjubilant!

Kristian Kristiansen
(1909-1980)

I disse dager er det god grunn til å minnes den folkekjære forfatteren Kristian Kristiansen. 16. november er hundreårsdagen for hans fødsel!

Kristian Kristiansen ble født 16. november 1909 i Tromsø. Mora var fra Budal i Gauldalen. Etter hvert flytta familien til Trøndelag. Først bodde de på Hovin, og deretter på Stavne. Etter skolegang og noen kontorposter som han mistrivdes med, ble Kristian Kristiansen gradvis forfatter. De første tekstene fikk han på trykk mot slutten av 1930- tallet, og i bokform debuterte han med to skuespill i 1937; Det dages og Eggtjuvene.

Etter å ha vært aktiv i det illegale arbeidet under krigen, fikk Kristiansen gjennombruddet sitt som forfatter på 1950- tallet. Med sine historiske romaner fra Trondheim er det kanskje særlig i hjembyen at han har et varig og sterkt ettermæle som forfatter.

Trilogien om Adrian kom i årene 1950-54. Handlinga foregår i perioden 1670-1720. I Adrian Posepilt (1950) vokser hittebarnet Adrian opp under barske kår i Trondheim. I neste bok, Vårherres blindebukk (1952) følges Adrian som knekt og klokker i Melhus, til han blir utskrevet som soldat i 1704. Samtidig avdekkes detaljer rundt Adrians gåtefulle identitet. Siste boka i serien, I den sorte gryte (1954), skildrer forholdene i Trondheim i 1718-19, da byen var trua av Armfeldts felttog.

Også de tre frittstående romanene Jesper nattmann (1957), Jomfru Lide (1960) og ikke minst Klokken på Kalvskinnet (1966) har vært folkekjær lektyre. Alle med historisk handling fra Trondheim.

Fra 1955 bodde Kristian Kristiansen i Adrianstua i Ringvebukta, som er nærmeste nabo til Vertshuset Strandheim (”Sponhuset”) ved Ladestien. I dag er Adrianstua dikterbolig for trønderske forfattere, og i 1997 ble det avduka en Adrian-skulptur til minne om Kristian Kristiansen i hagen til Adrianstua.

Trondheim folkebibliotek har gitt ut et hefte om Kristian Kristiansen:
Helge N. Nilsen: En kort innføring i Kristian Kristiansens liv og romaner (1998).

Bøker av Kristian Kristiansen ved Trondheim folkebibliotek.

Einar

Kongo i en annen tid

Saken om de to drapsmistenkte nordmennene i Kongo har versert i norske medier i lang tid. For dem som har lyst til å skaffe seg litt mer innblikk i det afrikanske landets historie, etter at det ble kolonisert på 1800-tallet, vil jeg foreslå en roman og en faglitterær bok om Kongo.

Som bakgrunn for romanen Mørkets hjerte, skrevet i 1902 av polakken Joseph Conrad, anbefaler jeg først å lese boka Kong Leopolds arv av amerikaneren Adam Hochschild. Den tar for seg koloniseringen av det området av Afrika som ble kalt kongolesernes kongerike. Det startet med Stanleys oppdagelsesreiser inn i det som ennå i siste halvdel av det 19. århundre var hvite flekker på kartet. De ble etterfulgt av kong Leopold II av Belgias bemektigelse og utplyndring av et enormt territorium, som fikk navnet Fristaten Kongo. Som resultat av slavehold, nedslakting og utsulting av landområdets innbyggere, døde 10 mill. mennesker i overgangen mellom det 19. og 20. århundre. Hochschilds bok om kong Leopold II's slavestat gir et godt innblikk i denne skampletten på Europas nære historie.

Mørkets hjerte hører til litteraturhistoriens store verk, som det er skrevet utallige avhandlinger om. Romanen er basert på Conrads egne opplevelser, da han som kaptein på en elvedamper ga seg elva Kongo i vold. Boka kan leses både som reiselitteratur, en politisk roman med sviende kritikk av imperialismens konsekvenser og som en psykologisk studie av et formørket menneskesinn.

Historien i romanen fortelles av sjømannen Marlow, ombord i en båt som ligger for anker nederst i Themsen. Det er en selvopplevd beretning om en reise oppover Kongo-elva, som kaptein på en dampbåt. Formålet med turen er å hente Kurtz - en av Handelskompaniets agenter - som ligger dødssyk to måneders reise oppover elva. Underveis reagerer Marlow med avsky på det han opplever av redsler og umenneskelig behandling av den svarte befolkningen, fra de hvites side. For å rettferdiggjøre sine bestialske handlinger, kalles representanter for de innfødte vekselvis fiender, forbrytere og opprørere. Når Marlow med sitt mannskap etter mange strabaser ankommer målet for turen, er synet av hodene til drepte "opprørere" satt på stake, det første som møter dem. Kurtz dør kort tid etter med ordene "Forferdelig! Forferdelig!", noe som tolkes som en bekjennelse av de mange ugjerninger han har begått overfor de svarte.

I Marlows beretning fra Kongo, framstilles de svarte som så eksotiske som de nødvendigvis måtte fortone seg for en europeer for hundre år siden. De har sine rituelle danser, mystiske trommerytmer og utgyter en rekke uforstålige lyder. Vestens syn på Afrika har blitt mer nyansert siden den gang. Men fortsatt ser man vel en tendens til forenkling og liten vilje til å forklare bakgrunnen til mange afrikaneres skepsis til europeere.

Boka i biblioteket

Anbefalt av Bjørg

Litterær salong

Kom nettopp over ei artig lita bok med litterære essays av forfattaren Brit Bildøen. Bildøen har sett seg lei på at når det kjem til opplisting av yndlingsbøker og litterære kanonar, så listar dei aller fleste opp mannlege forfattarar. Ho inviterer derfor til litterær salong med ti kvinnelege forfattarar som ho har brukt mykje tid saman med.

I salongen får vi møte så ulike forfattarar som Gertrude Stein, Carol Shields og Haldis Moren Vesaas, for å nemne nokre. Ho presenterer også ein del forfattarar som ikkje er så kjent i Norge, og i dei fleste kapitla finn ein også henvisning til beslekta forfattarar.

Dei ho inviterer har fått tildelt kvar sin litterære dyd som fungerer som innfallsport til forfattarskapet. Dei litterære dydane dekker eit vidt spekter, frå Tydeleggjering og Forsvinning, til Råskap og Skamløyse. Eit kapitel kan heite Tydeleggjering – Det gode, det glade og det lette – Carol Shields. Eit anna Skamløyse – Kvifor er alle så sinte på Elfriede Jelinek? På denne måten får forfattaren fram spennande vinklingar på den enkelte forfattaren. Visste du feks at Jane Eyre har ein "tvillingroman", nemleg Vide Sargasso? Dette kan du lese om under dyden Dobling - Gjenferdet i spegelen - Jean Rhys og Charlotte Brönte.

Presentasjonane er personlege og engasjerte. Det var rett og slett artig og inspirerande og også lærerikt å lese Litterær salong. Leselista mi vart sporenstreks utvida med fleire forfattar som eg ikkje har vore borti tidlegare.

Har Brit Bildøen rett i at det stort sett er mannlege forfattarar som blir trekt fram i boktips og litterære kanonar? Det kan du for eksempel sjekke i desse bøkene:

1001 bøker du må lese før du dør. (Redaktør: Peter Boxall)

Norsk litterær kanon (Red. Stig Sæterbakken og Janike Kampevold Larsen)

Den norske litterære kanon 1900-1960. (Red. Erik Bjerck Hagen og Petter Aaslestad)

Vestens litterære kanon, mesterverk i litteraturhistorien. (Harold Bloom)

Wandrups valg : 333 boktips. (Fredrik Wandrup)


Anbefalt av Liv V.

Ingelin Røssland

Biblioteket er veldig glade for at Nidaros Mållag har valgt å invitere Ingelin Røssland til deres årlige bokmøte på biblioteket. Røssland er den forfatteren på ungdomsavdelinga som er mest populær når trønderske ungdommer ”må” lese nynorsk – og det er ikke uten grunn. Hun skriver flotte ungdomsbøker om utfordringen det er å gå fra barn til voksen, finne seg selv og sin plass i verden.

Ingelin Røssland debuterte i 1998 med boka Viss du vil. Anneli er en sterk og modig jente, samtidig som hun har 19-åringens naturlige naivitet. Hun har tatt et oppgjør med mora, en pause i skolegangen og flytta til nabobygda for å finne ut hva hun vil med livet. Der treffer hun Ragnar, som er nyskilt og mye eldre enn henne. De innleder et forhold, og selv om Anneli er ”moden for alderen” er det ikke alle aspekter ved voksenlivet som er like enkelt å takle.

I 2001 kom boka Kunsten å inhalera om 16 år gamle Anette som bor i den mest avsidesliggende bygda på ei lita øy. Hun har som nyttårsforsett å begynne både å røyke og drikke, for å bli en av de kule i gjengen. Og det viktigste hun vil oppnå med det er å kysse Bobby, som har den raskeste mopeden på hele øya og langt hår i hestehale. I oppfølgeren Flyt som kom i 2002 har Anette en kjæreste hun ikke vil ha. Eller vil hun ha han likevel? Det er ikke så greit bestandig å vite når du er 16 år og alle muligheter ligger foran deg.

For Handgranateple som kom i 2006 fikk Røssland Sunnmørsprisen og Uprisen, og det er velfortjent. Boka følger Anja som har en trygt og godt liv hjemme på gården. Ikke mye skjer i Anjas liv, men det syns hun selv er helt greit. Men så må hun flytte til byen for å gå på videregående, og der treffer hun Malin som snur livet hennes opp ned. Veien fra bunadsbroderier til rus-brus er kort for Anja. Hun har alltid vært den stille og flinke jenta som føler et stort ansvar for de rundt seg. Men når Malin kommer inn i livet hennes kommer det fram nye sider ved Anja også.

I Monstertanta som kom i 2007 skriver Røssland for litt yngre lesere. Julie på 11 år må for første gang tilbringe sommeren uten mamma og pappa, for de skal til Kreta og prøve å berge ekteskapet. Julie har trøstespist seg gjennom foreldrenes krangler og er blitt mer enn lubben. Hun blir sendt til tanta på landet. Tanta hater unger og syns Julie er både bortskjemt og uansvarlig, og setter henne på en arbeids- og slankekur. Og akkurat da Julie ikke tror at livet kan bli verre, så havner hun på hodet i en rykende fersk kubæsj….

Røsslands nyeste bøker Englefjes og Englejakt har 17 år gamle Engel som hovedperson. Hun er rappkjefta, har en egen evne til å rote seg opp i ting og stikke nesen i andres problem. I jobben som vikar i lokalavisa på Tysnes kommer hun over flere ting som trenger å snokes litt i, og konsekvensene blir store. Spennende og tidsaktuell krim med en supertøff jente.

Det som går igjen i Ingelin Røsslands bøker er troverdigheten. Vi tror på at personene i boka er ekte, de handler ulogisk og til tider utrolig dumt – men er ikke det en del av det å være tenåring? Bøkene anbefales til alle som en gang har lurt på hva det skal bli av dem i verden, alle som har slitt med å finne seg selv – kort sagt alle som er eller har vært ungdom!

Bøker Ingelin har skrevet

Sigrid

Jævla John

Er skjønnlitteraturen en etikkfri sone? Dette spørsmålet er igjen blitt reist i høst, i kjølvannet av bl.a. Karl Ove Knausgård og Margaret Skjelbred sine siste romaner (hhv. Min kamp 1 og Mors bok), der de tyner grensa mellom fiksjon og fakta i omgang med egne foreldres liv og historie.
I de nevnte eksemplene kan en si at forfatterne har hatt orkesterplass til romanfigurenes virkelige liv. Eva Dozzi (f. 1957) tar dette et godt stykke videre, i det hun i Jævla John beveger seg meget tett innpå Beatle John, en mann hun etter alle solemerker aldri har møtt.
Svenske Katja (en elegant, skolert musikkstudent) treffer John Lennon under alt annet enn glansbildeaktige omstendigheter, og de innleder et intenst kjærlighetsforhold. Dette må holdes skjult, både av karrieremessige og private grunner (John er jo gift med Cynthia, et forhold som også lenge holdes hemmelig!). Katja føder Sarah, Johns datter. Mor og datter installeres i en leilighet i Swinging London. Etter hvert blir ikke John grei å ha med å gjøre, og blottlegger alle dårlige egenskaper en kan tenke seg i den gitte situasjonen. Etter voldsom turbulens (der Brian Epstein blir vakkert portrettert som Katjas beste støtte), reiser hun og lille Sarah tilbake til Sverige. Etter dette har ikke Katja kontakt med John.
Som opplyst og nysgjerrig leser kan en godt tenke seg at Dozzi tegner et ganske sannhetsnært portrett av John. Lennon bar med seg tunge traumer fra oppveksten, og dette forplanta seg i et labilt følelsesregister. På slutten av livet gikk da også John kraftig i rette med sine år som slugger og womanizer, og boka innledes med autentiske sitater som underbygger dette. Lennon sitt frynsete ettermæle blir på denne måten moderert til tidsbegrensa demonisk.
Boka (over 400 sider) er resultat av dyktig håndverk, med mange gjennomstuderte detaljer og finesser. Figuren Katja er en fascinerende skikkelse i seg sjøl, med sin brokete bakgrunn (faren er en fallert russisk musiker, og i barndomsheimen opplever Katja å våkne til en bakfull Jussi Björling på familiens sovesofa!).
Selvfølgelig er et slikt skriveprosjekt kontroversielt. Men lest med ei klype salt blir dette en interessant tekst for den rette leseren. Men noe må en irriteres over- som for eksempel at Katja blir gitt ei avgjørende hånd med flere av Beatles’ kjente sanger. Det er hun som foreslår terser her og kvinter der, noe som løfter dem opp fra det ordinære!
Mot slutten av romanen blir Sarah- den forsmådde datter- hovedperson. Hun har i oppveksten forgjeves prøvd å få kontakt med faren. I et slikt ærend, befinner hun seg utafor Dakota- bygningen i New York en viss desemberdag i 1980. Her treffer hun Michael Chapman, som hun avslører historia si for-. De er begge (etter et par flasker vin) enige om at Lennon er en hykler som fortjener en lærepenge. The rest is history.
Denne siste delen (og ikke minst et forsonende brev fra far til datter, skrevet to dager før mordet), blir alt for mye av det gode, og trekker helhetsinntrykket noe ned!

Boka i biblioteket

Andre Beatles-inspirerte romaner.

Anbefalt av Einar

Det vokser et tre i Mostamägg

Britt Karin Larsens siste roman Det vokser et tre i Mostamägg handler om de finske innvandrerne i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland, skogsfinnene. Handlingen i romanen er lagt til 1800-tallet en gang, og skildrer det barske livet i ødemarken. Vi følger flere personer, bl.a. tjenestejenta Lina som har fått barn med husbonden og ikke vet hvor hun skal gjøre av seg og eneboeren Taneli, som skal ha tatt liv.

Det skjer mye dramatisk i boka, men skildringen er likevel lavmælt og språket er vakkert. Noen kapitler starter med at fortelleren ser det hele ovenfra: "Det flyr en fugl over landet, den ser bare skog, og atter skog, selv om det stiger røyk der det finnes hus eller kanskje en kullbrennerkoie" og "Det vokser et tre i Mostamägg, det står for seg selv og ligner ingen andre trær i skogen, med en krone som vider seg ut hvert år, og blader som rasler med en annen lyd enn bjørkas og rognas blader". Med en setning klarer Britt Karin Larsen å slå an en stemning, før selve handlingen går i gang. Forfatteren uttrykker i det hele tatt mye gjennom få ord, dette er en liten roman i antall sider.
En fin leseropplevelse!

Boka i biblioteket

Anbefalt av Liv V.

"Noen kjenner mitt navn" av Lawrence Hill

Husker du Kunta Kinte i boka "Røtter" som kom på 1970-tallet? Den handlet om en afrikaner som ble bortført som slave og endte i Amerika.

Denne boka forteller historien til Aminata Diallo, som også ble tatt som slave som 11-åring i Vest-Afrika og sendt til South Carolina i 1745. Boka er en blanding av fakta og fiksjon, og følger Aminata gjennom tre kontinenter til hun som gammel havner i England.

Aminata vokser opp i en mulsimsk landsby og lærer å lese fra Koranen og skrive av faren sin. Dette gjør at hun får spesielle oppgaver ombord på slavskipet. og får litt bedre kår enn de andre slavene. Hun har også lært av sin mor som var jordmor og hjelper mange av de stakkars kvinnene ombord på skipet.

Vi følger Aminata fra South Carolina til New York, videre til Nova Scotia i Canada. Derfra blir hun med tilbake til Afrika. Det var en del afrikanske slaver som fikk tilbud om å bli med tilbake til Vest-Afrika, til Sierra Leone. Freetown ble dannet av frigitte slaver. Aminata hadde hele livet hatt en drøm om å komme tilbake til landsbyen sin, men det skulle vise seg at det ikke ble så lett.

Boka gir et troverdig bilde av hvordan det kunne være å bli offer for slavehandelen, som varte helt til 1850-tallet. Aminatas livshistorie er noe som sitter i en lenge etter at siste side er lest.

Boka i biblioteket

Anbefalt av Kirsti