tirsdag 20. oktober 2009

Litterær salong

Kom nettopp over ei artig lita bok med litterære essays av forfattaren Brit Bildøen. Bildøen har sett seg lei på at når det kjem til opplisting av yndlingsbøker og litterære kanonar, så listar dei aller fleste opp mannlege forfattarar. Ho inviterer derfor til litterær salong med ti kvinnelege forfattarar som ho har brukt mykje tid saman med.

I salongen får vi møte så ulike forfattarar som Gertrude Stein, Carol Shields og Haldis Moren Vesaas, for å nemne nokre. Ho presenterer også ein del forfattarar som ikkje er så kjent i Norge, og i dei fleste kapitla finn ein også henvisning til beslekta forfattarar.

Dei ho inviterer har fått tildelt kvar sin litterære dyd som fungerer som innfallsport til forfattarskapet. Dei litterære dydane dekker eit vidt spekter, frå Tydeleggjering og Forsvinning, til Råskap og Skamløyse. Eit kapitel kan heite Tydeleggjering – Det gode, det glade og det lette – Carol Shields. Eit anna Skamløyse – Kvifor er alle så sinte på Elfriede Jelinek? På denne måten får forfattaren fram spennande vinklingar på den enkelte forfattaren. Visste du feks at Jane Eyre har ein "tvillingroman", nemleg Vide Sargasso? Dette kan du lese om under dyden Dobling - Gjenferdet i spegelen - Jean Rhys og Charlotte Brönte.

Presentasjonane er personlege og engasjerte. Det var rett og slett artig og inspirerande og også lærerikt å lese Litterær salong. Leselista mi vart sporenstreks utvida med fleire forfattar som eg ikkje har vore borti tidlegare.

Har Brit Bildøen rett i at det stort sett er mannlege forfattarar som blir trekt fram i boktips og litterære kanonar? Det kan du for eksempel sjekke i desse bøkene:

1001 bøker du må lese før du dør. (Redaktør: Peter Boxall)

Norsk litterær kanon (Red. Stig Sæterbakken og Janike Kampevold Larsen)

Den norske litterære kanon 1900-1960. (Red. Erik Bjerck Hagen og Petter Aaslestad)

Vestens litterære kanon, mesterverk i litteraturhistorien. (Harold Bloom)

Wandrups valg : 333 boktips. (Fredrik Wandrup)


Anbefalt av Liv V.

tirsdag 6. oktober 2009

Ingelin Røssland

Biblioteket er veldig glade for at Nidaros Mållag har valgt å invitere Ingelin Røssland til deres årlige bokmøte på biblioteket. Røssland er den forfatteren på ungdomsavdelinga som er mest populær når trønderske ungdommer ”må” lese nynorsk – og det er ikke uten grunn. Hun skriver flotte ungdomsbøker om utfordringen det er å gå fra barn til voksen, finne seg selv og sin plass i verden.

Ingelin Røssland debuterte i 1998 med boka Viss du vil. Anneli er en sterk og modig jente, samtidig som hun har 19-åringens naturlige naivitet. Hun har tatt et oppgjør med mora, en pause i skolegangen og flytta til nabobygda for å finne ut hva hun vil med livet. Der treffer hun Ragnar, som er nyskilt og mye eldre enn henne. De innleder et forhold, og selv om Anneli er ”moden for alderen” er det ikke alle aspekter ved voksenlivet som er like enkelt å takle.

I 2001 kom boka Kunsten å inhalera om 16 år gamle Anette som bor i den mest avsidesliggende bygda på ei lita øy. Hun har som nyttårsforsett å begynne både å røyke og drikke, for å bli en av de kule i gjengen. Og det viktigste hun vil oppnå med det er å kysse Bobby, som har den raskeste mopeden på hele øya og langt hår i hestehale. I oppfølgeren Flyt som kom i 2002 har Anette en kjæreste hun ikke vil ha. Eller vil hun ha han likevel? Det er ikke så greit bestandig å vite når du er 16 år og alle muligheter ligger foran deg.

For Handgranateple som kom i 2006 fikk Røssland Sunnmørsprisen og Uprisen, og det er velfortjent. Boka følger Anja som har en trygt og godt liv hjemme på gården. Ikke mye skjer i Anjas liv, men det syns hun selv er helt greit. Men så må hun flytte til byen for å gå på videregående, og der treffer hun Malin som snur livet hennes opp ned. Veien fra bunadsbroderier til rus-brus er kort for Anja. Hun har alltid vært den stille og flinke jenta som føler et stort ansvar for de rundt seg. Men når Malin kommer inn i livet hennes kommer det fram nye sider ved Anja også.

I Monstertanta som kom i 2007 skriver Røssland for litt yngre lesere. Julie på 11 år må for første gang tilbringe sommeren uten mamma og pappa, for de skal til Kreta og prøve å berge ekteskapet. Julie har trøstespist seg gjennom foreldrenes krangler og er blitt mer enn lubben. Hun blir sendt til tanta på landet. Tanta hater unger og syns Julie er både bortskjemt og uansvarlig, og setter henne på en arbeids- og slankekur. Og akkurat da Julie ikke tror at livet kan bli verre, så havner hun på hodet i en rykende fersk kubæsj….

Røsslands nyeste bøker Englefjes og Englejakt har 17 år gamle Engel som hovedperson. Hun er rappkjefta, har en egen evne til å rote seg opp i ting og stikke nesen i andres problem. I jobben som vikar i lokalavisa på Tysnes kommer hun over flere ting som trenger å snokes litt i, og konsekvensene blir store. Spennende og tidsaktuell krim med en supertøff jente.

Det som går igjen i Ingelin Røsslands bøker er troverdigheten. Vi tror på at personene i boka er ekte, de handler ulogisk og til tider utrolig dumt – men er ikke det en del av det å være tenåring? Bøkene anbefales til alle som en gang har lurt på hva det skal bli av dem i verden, alle som har slitt med å finne seg selv – kort sagt alle som er eller har vært ungdom!


Sigrid

mandag 5. oktober 2009

Jævla John

Er skjønnlitteraturen en etikkfri sone? Dette spørsmålet er igjen blitt reist i høst, i kjølvannet av bl.a. Karl Ove Knausgård og Margaret Skjelbred sine siste romaner (hhv. Min kamp 1 og Mors bok), der de tyner grensa mellom fiksjon og fakta i omgang med egne foreldres liv og historie.
I de nevnte eksemplene kan en si at forfatterne har hatt orkesterplass til romanfigurenes virkelige liv. Eva Dozzi (f. 1957) tar dette et godt stykke videre, i det hun i Jævla John beveger seg meget tett innpå Beatle John, en mann hun etter alle solemerker aldri har møtt.
Svenske Katja (en elegant, skolert musikkstudent) treffer John Lennon under alt annet enn glansbildeaktige omstendigheter, og de innleder et intenst kjærlighetsforhold. Dette må holdes skjult, både av karrieremessige og private grunner (John er jo gift med Cynthia, et forhold som også lenge holdes hemmelig!). Katja føder Sarah, Johns datter. Mor og datter installeres i en leilighet i Swinging London. Etter hvert blir ikke John grei å ha med å gjøre, og blottlegger alle dårlige egenskaper en kan tenke seg i den gitte situasjonen. Etter voldsom turbulens (der Brian Epstein blir vakkert portrettert som Katjas beste støtte), reiser hun og lille Sarah tilbake til Sverige. Etter dette har ikke Katja kontakt med John.
Som opplyst og nysgjerrig leser kan en godt tenke seg at Dozzi tegner et ganske sannhetsnært portrett av John. Lennon bar med seg tunge traumer fra oppveksten, og dette forplanta seg i et labilt følelsesregister. På slutten av livet gikk da også John kraftig i rette med sine år som slugger og womanizer, og boka innledes med autentiske sitater som underbygger dette. Lennon sitt frynsete ettermæle blir på denne måten moderert til tidsbegrensa demonisk.
Boka (over 400 sider) er resultat av dyktig håndverk, med mange gjennomstuderte detaljer og finesser. Figuren Katja er en fascinerende skikkelse i seg sjøl, med sin brokete bakgrunn (faren er en fallert russisk musiker, og i barndomsheimen opplever Katja å våkne til en bakfull Jussi Björling på familiens sovesofa!).
Selvfølgelig er et slikt skriveprosjekt kontroversielt. Men lest med ei klype salt blir dette en interessant tekst for den rette leseren. Men noe må en irriteres over- som for eksempel at Katja blir gitt ei avgjørende hånd med flere av Beatles’ kjente sanger. Det er hun som foreslår terser her og kvinter der, noe som løfter dem opp fra det ordinære!
Mot slutten av romanen blir Sarah- den forsmådde datter- hovedperson. Hun har i oppveksten forgjeves prøvd å få kontakt med faren. I et slikt ærend, befinner hun seg utafor Dakota- bygningen i New York en viss desemberdag i 1980. Her treffer hun Michael Chapman, som hun avslører historia si for-. De er begge (etter et par flasker vin) enige om at Lennon er en hykler som fortjener en lærepenge. The rest is history.
Denne siste delen (og ikke minst et forsonende brev fra far til datter, skrevet to dager før mordet), blir alt for mye av det gode, og trekker helhetsinntrykket noe ned!

Boka i biblioteket

Andre Beatles-inspirerte romaner.

Anbefalt av Einar